Lufta er for alle!

flygerfigurEgentlig ville jeg bli flyger. Fra jeg var fem, og helt til jeg var sju og et halvt, var jeg fast bestemt på det.
Goggo og jeg brukte stå nederst i blindveien vår på Skjetten og se på flyene som tok av og landet på Kjeller flyplass. Goggo så dem tydelig. Jeg så dem som grå skygger mot himmelblått lerret.
Jeg tegnet dem tydelige inne i hodet mitt. Mine fly ble langt mer fryktinngytende, fargerike og forlokkende enn dem Goggo så i virkeligheten.
Jeg så nemlig aldri særlig godt som barn. Men det visste jeg ikke da.
Storebror Goggo visste alt om fly. Han pekte mot himmelen og sa Fridåmfaijter.

En annen dag sa han Starfaijter. Jeg sa ikke stort, for en gang hadde jeg tatt dobbelt feil: En morgen vi snek oss rundt i skogen på jakt etter erkefienden, Grønnliabanden, hørte vi et voldsomt brøl. Vi frøs først til is før det gikk opp for oss at lyden kom fra et fly. Jeg så påtatt uanstrengt opp i lufta og utbrøt forløsende: -Det er en Spyttfaier.
Da lo Goggo. Bjørn og Petter var der også. Så de lo også. Etter at latteren hadde stilnet, fikk jeg en rask innføring i flygingene historie. De ramset opp fly fra krigens dager. Messersmitt og Jonker var drittfly. Spyttfaier var verdens beste. Men det var den gang. Propellfly brøler ikke, lærte jeg da.
Etter den hendelsen snakket jeg ikke så mye om fly. Men jeg tenkte på dem. Det var litt trist at jeg hadde tråkket så skikkelig i salaten, syntes jeg, men verre var det at jeg ikke likte surmelk.
For pappa hadde sagt at alle soldater måtte drikke det. Og for å bli flyger måtte jeg først bli soldat. Det visste jeg.
Ingen skal si at jeg ga opp lett. Aller minst jeg selv. Minst et par morgener helte jeg opp et stort glass surmelk og tvang det i meg. Jeg sammenliknet surmelk-drikkingen med luftkamp. To eller tre Surmelkglass-Messersmitter har jeg på samvittigheten. Men jeg har aldri vært noe særlig til å slåss, så det ble med dem.
Karriereplanene mine begynte å krongle seg jeg men eg tviholdt på drømmen.
Etter at jeg hadde gått på skolen en kort stund, viste det seg at jeg trengte briller, til alles overraskelse, unntatt min. Omtrent samtidig fikk jeg vite at flygere måtte ha perfekt syn. Men det blåste jeg i. Jeg hadde nemlig sett at Spyttfaierpiloter brukte briller. De hadde skinnluer og flygerbriller. Det hadde jeg sett i blader.
Dessuten brukte Odd Børre briller. Du husker vel han? Odd Børre sang populærmusikk i svart-hvitt. Han var en av tv-barndommens største artister. Og han var enda tøffere enn flygere, syntes jeg.
Så fram til jeg var sju og et halvt år var jeg den syngende Spyttfaierpiloten med Odd Børre-briller. Hver eneste natt før jeg sovnet tok jeg av fra Kjeller flyplass i en skinnende rød, ganske stor Spyttfaier. Det var nemlig, plass til seks musikere med dristig hårsveis bak i kabinen Og jeg, jeg satt bak spakene og sang.

St. Christian