Alle innlegg av Arne Einar Berg
Bruk av transponder.
For en tid tilbake fikk vi en rapport fra Røyken Kontrollsentral om at en pilot hadde flydd VFR i G-luftrom med transponder satt på 7700 i stedet for 7000. Dette er som kjent et signal om at luftfartøyet er i en nødsituasjon, noe som fører til at det går alarmer i kontrollsentralen.
Dersom han hadde hatt transponderen på 7600 ville det indikert radio-feil, og med 7500 at flyet var kapret, dvs at det kunne gått større alarmer og at piloten kanskje hadde fått selskap av en F16 på vingen…(!). For å unngå dette er god praksis å sette transponder i standby ved skifte av kode for å unngå å komme borti disse følsomme kombinasjonene i 7×00 serien, samt å alltid dobbeltsjekke at riktig kode er satt før man setter transponderen til aktiv (ALT/C).
Fly sikkert!!
Reisebrev og historier.
Velg fra menyen.
Eksterne linker.
Her samler vi linker som vi tror er av interesse for de som flyr.
Kom gjerne med forslag.
Planlegging.
Under dette menyvalget vil du finne linker til forskjellige nettsteder som kan være til hjelp når du skal planlegge en flyging.
Velg fra undermenyen.
Rapportering av skader på fly.
LN-ACJ og LN-ACL
Piper PA19 Cub.
LN-ACJog LN-ACL leies fra Veteranflygruppa, og er det flyet man vanligvis begynner med hvis man ønsker utsjekk på halehjulsfly. Den fløy først i US Air Force, deretter ble den sammen med andre Cub’er overført til Hæren i Norge. De ble benyttet først som OP-fly og senere som skolefly fram til 1991, da de ble utfaset og solgt til flyklubber rundt i landet. Sivilt fikk den typebetegnelsen PA19. Flytypen går helt tilbake til 1930 og den bygges fortsatt i dag i forskjellige varianter, både som vanlige småfly og LSA. Den har plass til to personer og brukes i første rekke for kortere turer eller for utsjekk og trening på halehjul.
Teknisk data LN-ACJ og LN-ACL:
Antall seter: 2 (tandem)
Motor: Continental C90-8F 90 hk.
Reisehastighet: 70-80 knop.
Totalvekt: 681 kg.
Egenvekt: 442 kg.
Fuelkapasitet: 68 liter.
Fuelforbruk: ca 20 liter pr time.
Rekkevidde: ca 350 km (med reserve).
Ønsker du å fly til Ski?
Nedre Romerike Flyklubb har avtale med Ski flyplass (ENSI) om å benytte plassen for trening med Cub. Det kreves plassutsjekk av hver enkelt som skal operere som fartøysjef der. De som kan hjelpe deg med dette i NRF er Helge Storflor, Anders Håkensen og Erlend Våge. I praksis vil dette foregå ved at en tar en flytur dit med godkjent IK for å gjøre seg kjent med inn- og utflygingsmønster, samt gjøre et par landingsrunder. Hjemmesidene til Follo Flyklubb finner du her, og under fanen «Klubben» ligger driftshåndboken som er obligatorisk lesning for alle som skal operere på plassen.
Flytrygging
Nedre Romerike Flyklubb har en målsetting om å unngå alle typer skader på mennesker og materiell. Dette krever innsats fra oss alle, og spesielt om våren når mange er ”rustne” etter en vinter med lite flyging, er det viktig å finne tilbake til gode rutiner og hele tiden tenke «god airmanship». Første bud her er å ta seg god tid og gjøre grundige forberedelser før flyging.
Skader på fly ved håndtering ut- og inn i hangar representerer en mulig sikkerhetsrisiko og dessuten et økonomisk tap. Vær derfor ekstra nøye ved håndtering av fly på bakken, og be gjerne en kollega om hjelp. Sjekk også at du og flyet har gyldige dokumenter, oppdaterte kart, og sjekk alltid NOTAM før flyging. Dersom du føler deg usikker på selve flygingen under de aktuelle forhold, så ta heller med en instruktør eller en mer erfaren pilot enn å tøye egne grenser, og husk også på at ”Er du i tvil, er det ingen tvil…”. Det er som kjent bedre å stå på bakken å ønske en var i lufta, enn motsatt.
Vi forventer videre at alle har repetert og er kjent med klubbens SOP og Klubbhåndbok. Minner også om dokumentet «Airmanship» som i stikkords form nevner en del momenter en bør ha med seg. Alle dokumentene finnes via menyen «Last ned» oppe til venstre. Det er også mye læring i å lese havarirapporter fra inn- og utland som du finner via Google, og også fra mikroflygerne som har samlet sine uhell i 2013 på sin egen side hos NLF.
Fly sikkert!
Christian Falck
Flytryggingsleder
Lufta er for alle!
Egentlig ville jeg bli flyger. Fra jeg var fem, og helt til jeg var sju og et halvt, var jeg fast bestemt på det.
Goggo og jeg brukte stå nederst i blindveien vår på Skjetten og se på flyene som tok av og landet på Kjeller flyplass. Goggo så dem tydelig. Jeg så dem som grå skygger mot himmelblått lerret.
Jeg tegnet dem tydelige inne i hodet mitt. Mine fly ble langt mer fryktinngytende, fargerike og forlokkende enn dem Goggo så i virkeligheten.
Jeg så nemlig aldri særlig godt som barn. Men det visste jeg ikke da.
Storebror Goggo visste alt om fly. Han pekte mot himmelen og sa Fridåmfaijter.
En annen dag sa han Starfaijter. Jeg sa ikke stort, for en gang hadde jeg tatt dobbelt feil: En morgen vi snek oss rundt i skogen på jakt etter erkefienden, Grønnliabanden, hørte vi et voldsomt brøl. Vi frøs først til is før det gikk opp for oss at lyden kom fra et fly. Jeg så påtatt uanstrengt opp i lufta og utbrøt forløsende: -Det er en Spyttfaier.
Da lo Goggo. Bjørn og Petter var der også. Så de lo også. Etter at latteren hadde stilnet, fikk jeg en rask innføring i flygingene historie. De ramset opp fly fra krigens dager. Messersmitt og Jonker var drittfly. Spyttfaier var verdens beste. Men det var den gang. Propellfly brøler ikke, lærte jeg da.
Etter den hendelsen snakket jeg ikke så mye om fly. Men jeg tenkte på dem. Det var litt trist at jeg hadde tråkket så skikkelig i salaten, syntes jeg, men verre var det at jeg ikke likte surmelk.
For pappa hadde sagt at alle soldater måtte drikke det. Og for å bli flyger måtte jeg først bli soldat. Det visste jeg.
Ingen skal si at jeg ga opp lett. Aller minst jeg selv. Minst et par morgener helte jeg opp et stort glass surmelk og tvang det i meg. Jeg sammenliknet surmelk-drikkingen med luftkamp. To eller tre Surmelkglass-Messersmitter har jeg på samvittigheten. Men jeg har aldri vært noe særlig til å slåss, så det ble med dem.
Karriereplanene mine begynte å krongle seg jeg men eg tviholdt på drømmen.
Etter at jeg hadde gått på skolen en kort stund, viste det seg at jeg trengte briller, til alles overraskelse, unntatt min. Omtrent samtidig fikk jeg vite at flygere måtte ha perfekt syn. Men det blåste jeg i. Jeg hadde nemlig sett at Spyttfaierpiloter brukte briller. De hadde skinnluer og flygerbriller. Det hadde jeg sett i blader.
Dessuten brukte Odd Børre briller. Du husker vel han? Odd Børre sang populærmusikk i svart-hvitt. Han var en av tv-barndommens største artister. Og han var enda tøffere enn flygere, syntes jeg.
Så fram til jeg var sju og et halvt år var jeg den syngende Spyttfaierpiloten med Odd Børre-briller. Hver eneste natt før jeg sovnet tok jeg av fra Kjeller flyplass i en skinnende rød, ganske stor Spyttfaier. Det var nemlig, plass til seks musikere med dristig hårsveis bak i kabinen Og jeg, jeg satt bak spakene og sang.
St. Christian